Akkurat nå tar jeg meg en velfortjent pause i sofaen.
For første gang på noe som kjennes ut som evigheter, har jeg endelig en dag med null planer.
Den skal jeg nyte godt av.






Mandag 11. juni 1990 bestemte jeg at dette var dagen jeg ville bli født. Da jeg var liten, lignet jeg ærlig talt på en liten puddel med korketrekkere, og brunt hår.  Jeg var minstemann av tre barn, der min søster ble født i 1983, mens min bror kom i 1986.
Mitt navn skulle egentlig være et totalt annet jeg egentlig heter, men min bror og søster bestemte at mitt navn skulle være Anette. Og sånn var det med den saken! Og slik ble det.

Jeg vokste opp i Næroset. Det var en veldig fin tid, da jeg hadde mange av mine klassevenninner og -venner i nærheten. Så flyttet vi, og jeg ble eneste jenta i min alder i nabolaget. Resten var gutter. Man kan vel si at dette har gjort at jeg trives bedre med gutter enn jenter.

I årenes løp, ble jeg mer og mer sjenert. Så en stor vennegjeng har jeg vel strengt talt aldri hatt. Men vil heller ha få, men gode. Ettersom jeg har vokst opp, er dette noe jeg har prøvd å venne av meg. Men gammel vane er vond å vende.

Da jeg var rundt 14 år, møtte jeg Alice, mammas kusine. Hun var for meg verdens kuleste person. Og på den tiden hadde hun svart hår med rosa striper. Du aner ikke hvor mye jeg ønsket dette selv. Etterhvert fikk jeg tillatelse til å få det, men glemmer aldri hendelsen som skjedde etter at jeg var ferdig hos frisøren. Frisøren feila, og jeg fikk svart hår med røde striper. Glemmer aldri den andre kunden som var i salongen i samme øyeblikk, og hva hun sa. "Ehm, det er jo fint bak da!". Jeg var på gråten. En jentes hår er virkelig hellig! 
Konfirmasjonen min nærmet seg, og de rosa stripene kom aldri. Så til slutt valgte frisøren å gi meg en gratis omfargning, men da til helsvart. Vet i ettertid at dette var et veldig klokt valg. Vet ikke hvor pent det hadde vært med denne sveisen på konfirmasjonsbildene.

Da jeg var ferdig konfirmert, og litt over 15 år, fikk jeg min "crazy" periode. Jeg ville bli blond, og helst over natta! Det ble avfarging etter avfarging etter avfarging, til håret mitt til slutt var helt ødelagt. Og noe blondt ble det vel strengt talt aldri. Jeg gikk under kallenavnet "Gulrota". Det er vel unøvendig å si at jeg har vært livredd for å farge håret mitt etter dette? 

Veldig uflatterende bilde av meg, men det var det eneste jeg kunne hanske opp med nå!

I årenes løp har jeg hatt diverse kallenavn. "Gulrota" som nevnt. Kate. Annie. Nette. Netti. Adele. Bethune. Og helst begge to sammen. Hadde vel sikkert noen som barn også, men hvem husker vel det? Ikke jeg iallefall.

Design er noe jeg har interessert meg for siden jeg var i starten av tenåra, og jeg hadde faktisk en piczo-side som alle andre, der jeg la ut html-koder, bilder jeg selv hadde laget, og hadde designkonkurranser. Jeg var, ikke for å skryte, helt rå på bilderedigering. Og jeg angrer helt sykt for at jeg ga opp dette i noen år.
17. April 2008 bestemte jeg meg for å slenge meg med på bloggtrenden. Jeg var lei av all reklamen som poppet opp på piczo, og ønsket å fortelle litt om meg og livet mitt.

Navnet på bloggen kommer enkelt og greit av en liten misforståelse. Min daværende kjæreste, hans lillesøster og jeg var på bowling i "byen" de bodde i. Fyren som registrerte navn, skrev alle navn korrekt unntatt mitt. Hvordan han klarte å få "Anette" til å bli "Kate" er for meg enda et lite mysterium. Og da jeg opprettet bloggen, valgte jeg rett og slett bare å gjøre det kallenavnet litt mer "trendy". Katiehh var dermed oppe i drift!
I starten av min bloggkarriere var jeg, for å være ærlig, ræva på dette med blogging. Og jeg har ikke blitt bedre med åra! Dessverre.

Vel. Nok om det. 2008 bydde på en del utfordringer for meg. Jeg var endelig ferdig med skolen, og skulle gyve løs på å bli lærling. Først var jeg på intervju i et av verdens mest gudsforlatte steder; Koppang. Gud forby, det var virkelig ikke stedet å bo for meg! Deretter fikk jeg meldt interesse fra Fjellringen og Forsvaret i Oslo.
Senere fikk jeg innkalling til intervju på Elverum. Og dette var stedet jeg valgte ut. Så kom den store utfordringen; fortsette å bo i Moelv med pappa, eller flytte hjemmefra?
Det ble til slutt sistnevnte. Det er virkelig noe som gjør noe med en med sin aller første leilighet. Kunsten å lære seg å stå på egne ben. Første halvåret var, for å være ærlig, tøft. Både fysisk, psykisk og økonomisk. Takk og lov bedret det seg etterhvert.


Man kan vel si at jeg hadde min "duck face"-periode i rundt 2007-2008. Herregud, så kul jeg var!

Vinteren 2008-2009, fikk jeg endelig stipend, og jeg kunne endelig begynne å starte et sosialt liv i Elverum. Det var da jeg oppdaget Lokket, Styx og Sound Garden.
Men etterhvert ble enhver tur ut på byen mer stress enn koselig, da jeg var lærling på en videregående skole. Jeg får enda høre "Åh, du er hun kontordama fra Elvis!". Freaker meg ut hver gang.
Den vinteren var også første gang jeg ble med mamma og hennes nye ektemann til Østerrike på skiferie. Og herregud, så vilt liv vi hadde på kveldene. Vi danset, apet etter andre, og latteren satt løst. Dessverre var jeg i et forhold, så jeg valgte heller å trekke meg litt unna all festingen. Jeg var jo med på litt, men langt ifra alt.


Zell Am See vinteren 2009. Danset på bardisken. Episk!

Høsten 2009 valgte jeg å forlate livet mitt i Elverum. Jeg var hjerteknust etter et brudd, og ønsket å flytte nærmere denne eksen, som bodde i en annen by. I ettertid vet jeg at dette var et dårlig valg, var vel rene stalkeren for stakkaren. Men samtidig et ufattelig godt et. Men mer om det kommer jeg med lenger ned. 

Jeg fikset meg selv en leilighet, en jobb, men før jeg flyttet, skulle jeg tilbringe nesten 4 måneder i det herlige utland. I starten var planen at jeg skulle til Danmark med en annen jente. Men da hun trakk seg, og jeg fant ut at jeg ville dermed reise for mye hjem til Norge, valgte jeg et annet sted. Valget falt dermed på Malta. 
I denne perioden, er vel da jeg vokste mest. Både faglig og personlig. Jeg lærte meg å klare meg helt alene, kunsten å snakke med fremmede, og lærte å håndtere veldig vanskelige situasjoner. Ønsker ikke å utdype dette noe særlig, da dette er veldig, veldig personlig for meg.

Uansett. Det er vel bare rent tilfeldig at vi ble kjent, og jeg angrer faktisk ikke at jeg skrek ut "KRISTIAN!! DER ER DAMA DI!!" mens jeg pekte på hun ene av disse to jentene. For hadde ikke han hatt en liten koselig stund med henne på byen, og jeg ikke hadde ropt dette, hadde jeg mest sannsynlig aldri blitt kjent med disse to herlige jentene.


Sabrina, Chantelle og meg. Mer herlige jenter kan man lete lenge etter!

Etter at jeg kom tilbake fra denne turen, begynte jeg i en ny jobb på Lillehammer. Det var her jeg møtte min nåværende kjæreste og samboer, Anders. For min del, falt jeg pladask ved første blikk, men hadde denne teite regelen for meg selv om å aldri date kollegaer. Det var et hardt halvår i møte. Man kan vel egentlig takke våre kollegaer for at vi i det hele tatt valgte å prøve. Fikk stadig vekk høre bemerkelser om at vi var turtelduer osv. Og hver dag fikk iallefall jeg spørsmålet om vi var sammen enda. Så til slutt, bestemte vi oss for at nå var nok nok, og vi gikk offentlig ut som kjærester. Og vi er enda kjærester!


Foto tatt av Kai Rune Storhagen, en ufattelig flink fotograf! 

Da jeg fylte 20 år, dro jeg til Malta igjen for å besøke de jeg ble kjent med der nede. På bursdagen min, valgte jeg å skjemme meg selv litt bort, og jeg fikk en stylist til å forvandle meg til en prinsesse. Det var herlig! Etterpå dro de to jentene jeg nevnte tidligere, Sabrina, Chantelle og jeg på en restaurant der vi spiste middag, før vi dro ut på byen. Her møtte vi noen flere venninner jeg fikk der nede, og ja. Man kan si at kvelden ble veldig vellykket! 


Ikke nok med å få et bra bilde, men jeg kom også på førstesiden til Paceville.com. Legg forresten merke til hvor brent jeg var på skuldrene. Det var helt forferdelig!

Og. Jeg holdt nesten på å glemme mine tre herlige nieser som etter hvert har poppet opp. I september 2005 kom Marte, og jeg ble tante for aller første gang. Og i januar 2007 kom Amalie. 


17. mai-feiring. Husker dessverre ikke årstallet for dette, men regner med at det er rundt 2008.

Ikke nok med det, men min familie fikk nok litt tilskudd i 2012. 
I mai ble lille My (Mie) født, og i oktober giftet min søster seg. Og dermed fikk jeg en svoger, og i tillegg en nevø med på kjøpet. 


Mine herlige småtroll!

Og, før vi runder helt av. Har jo helt glemt å nevne en av mine store interesser; fotografering. Dessverre ser dere lesere alt for lite av det, men jeg liker faktisk å ta en del bilder!
Skal forsøke å bli bedre på dette i 2013.


Fotografi av fotografen. Nei, jeg knipser ikke i et speil, men tror dette er knipset av min eldste niese.
 

Og med det er vi fremme til i dag. Hvem vet hva 2013 vil bringe?




How I met your mother er vel en av mine absolutte favorittserier.

Jeg kan lett sitte i flere timer å se på denne serien! Ikke bare er det morsomt, men du kan også lære noen ting om livet.

 

It is legen .. wait for it .. dary!






Måtte alle mine lesere ha et fantastisk godt nytt år!









Nå er vel de fleste ferdige med eksamen, men våren kommer fortere enn man aner!

 

Uansett. Samboeren min fikk slike bokmerker man kan sette på sider man skal finne. Og vips ble boka så mye mer spennende og morsom! 

 



I dag har vi gjort litt husarbeid. Liten pause nå.

Kommer senere med et innlegg om et DIY-prosjekt jeg drev med i går kveld. Det er enkelt, og billig! For min del kostet det hele rundt 5 kr! Følg med videre..

 

Hva har du gjort i dag?




Forrige lørdag dro pappa, Anders og jeg til Charlottenberg. Dels for å handle billig mat, alkohol og røyk, men også litt fordi vi dagen etter skulle til min søster og hennes ektemann samt de herlige barna, Ole Jannis og Marte.

 

Det er så altfor sjeldent vi alle i familien møtes slik, så dette var et veldig koselig tiltak av min søster å invitere til.

Legger ut noen av bildene fra denne dagen.

 

Siden det var 1. søndag i advent, måtte vi jo så klart tenne adventlys.

 


Det er ikke noe skjul på at Marte er stolt over å ha en ny kusine. Og heller ikke noe skjul på at Jahn Olav er stolt over å ha en ny datter.

 

 

"Onkel" Anders og Mie!

 

Fire, små herlige troll! 

 

Kosetid på "onkel" Anders! Det er veldig spennende å se på at Amalie og Ole Jannis spiller TV-spill, kan man tro! 

 

Jeg tror jeg runder av her. Det ble så altfor mange bilder fra denne dagen.




I går kom min skjønne venninne, Synne, på besøk til meg. Det var veldig koselig. Selv om det ikke varte så lenge. Hun skulle nemlig kjøre sin kjæreste til et sted, også skulle hun levere perlene jeg nevnte i forrige innlegg.

 

Igjen. Takk.

 

Bøkene om Judy Moody og Karsten og Petra lå plutselig i postkassen forrige mandag. Og i går kom det masse flotte perler fra et annen fantastisk person! 

 

Nå driver jeg egentlig å rydder hjemme. Men noen internettpauser må til. Julegardinene og julestjerna er oppe i vinduene. Endelig går det mot jul, folkens! Bare 15 dager igjen..

Også har Anders og jeg flyttet om litt i stua. Rett og slett bare snudd alt motsatt vei. Før- og etterbilder ligger så klart på mobilen, da jeg ikke visste hvor reflekskameraet ble av. Så jeg skal prøve å få lagt de ut, en eller annen gang.

 

Jula nærmer seg sakte, men sikkert også her i Utsikten!


Men nå må jeg nesten fortsette med ryddingen her om jeg skal bli ferdig i kveld. Ha en fantastisk kveld videre, kjære lesere! 




På fredag skjedde mitt verste førjulsmareritt - tenkte jeg skulle pakke inn noen julegaver, går opp i 2. etasje der de ligger, inn på mørkloftet, og tar med alle posene ned i stua. Da oppdager jeg dette. Det som gjør meg så sint at jeg får lyst til å begynne å gråte. Vi har fått mus i hus. Store deler av pakkene som skal gies vekk er ødelagt. Jeg som trodde jeg var ferdig med alt. 

 

Dette betydde at jeg måtte ut for å kjøpe nye julegaver. Men med tanke på min økonomi nå, var dette lettere sagt enn gjort. Fortvilet og lei vendte jeg snuten mot Kvinneguiden. Det var her det skjedde. Det var her jeg kom i kontakt med to av verdens flotteste kvinner. Fikk nemlig tilbud om å få hjelp av to ukjente mennesker. Jeg har ikke ord. Jeg er så ufattelig takknemlig for det disse to gjorde mot en ukjent jente nå i førjulsstria.

 

I går fikk jeg beskjed fra min gode venninne Synne om at hun hadde mottatt perlene fra hun ene. Jeg skylder deg også, Synne, en stor takk - for at du var villig til å ta i mot dette for meg.

Og i dag dukket to bøker opp i postkassen.

 

Igjen. Jeg har ikke ord. Dere er fantastiske! Dette gir meg et nytt håp om at det finnes alltid noe godt i andre mennesker. Og forhåpentligvis, så blir det en fin jul allikevel for min del i år også.

 









Jeg tror ikke dere aner hvor takknemlig jeg er for alle nye lesere. Og for ikke å glemme dere som har fulgt meg i lengre tid. Jeg vet jeg har vært skuffende, men dere gir meg ny giv. Alle sammen.

Tusen takk, dere er helt awesome!

 

 












Jeg viste dere forresten aldri bildene fra Halloween-festen, ei heller fortalte jeg at jeg skulle på en. Bedre sent enn aldri, er det ikke det de sier da?

 


Søte, lille Carina! 



Anders i sminken i regi av Memet - de to og Sigurd skulle være Immortal!



Hva er vel en kostymefest uten bilde i speilet?









Det er så uvant å se meg selv med blondt hår. Og for de som måtte lure; jeg var utkledd som en Pop Art Girl..






Skjønne, dukke-Mariell!




Koselig kveld, elsker sånne utkledningsfester. Men jenter - vær så snill, kle på dere!! Det var rene Sluttoween-festen!




 

I blant føles det ut som om hva enn jeg gjør, så er det ikke bra nok. Jeg vet at jeg må booste opp min tillit ovenfor meg selv, og tenke lykkelige tanker. Sånt er lettere sagt enn gjort.









Fra Skopunkten. Du kan finne de her via webshopen deres. Førpris 349,-. Jeg fikk de for 99 kr :) Kan ikke klage. De knuppene på beinet er forresten gåsehud. Herlig.. Også er jeg blek, så må begynne med solarium igjen. Bare snakket om det i ett år ca. Ting tar bare litt tid.

















Tankene. Drømmene. Snart er ett år gått. Ett år uen henne. Tiden har gått sakte, men allikevel fort. Drømmene som kom i starten; hun lå der urørlig, men reiste seg plutselig opp, ga meg en klem hvorså hun spurte hvorfor alle gråt. Som om hennes død var verdens naturligste ting. De drømmene var de enkle, men vonde. Drømmene som har kommet nå i det siste, er av de tærende. De som får deg til å plutselig gråte midt på lyse dagen. Drømmen er en reellt mareritt. Jeg sitter der med deg, dine siste minutter. Jeg rekker akkurat ikke å si at jeg elsker deg, hvor mye du har betydd for meg før alvoret at du er borte har falt inn. Det er de drømmene som er av de verste; å vite at du kommer ikke til å våkne igjen. Aldri mer kalle meg lille jenta di. Aldri mer se deg lyse opp av å se ditt barnebarn. Du sa selv at det var den største gaven i seg selv at jeg kom på besøk til deg. Panikken i drømmene har gradvis gått over til angsten i det reelle liv. Angsten for å leve. Jeg tenker ofte på filmen med Bruce Willis (Den sjette sansen, 1999) der hovedpersonen ikke finner ut før i slutten av filmen at han har vært død for en veldig lang stund. Slik føler jeg det. At jeg ikke vet at livet mitt egentlig er over. Selv om jeg føler at livet mitt og jeg begynner å blurre.

Forsøkte å ringe henne forleden dag. Da symaskinen igjen ble ødelagt. Men nummeret var ikke lenger i bruk. Jeg savner å høre stemmen din. Savner å kjenne den varmen du har i deg. Unnskyld for alle gangene jeg gikk på badet for å legge hendene mine i iskaldt vann, og skremte deg med de iskalde hendene mine. Unnskyld. For alle gangene du har vært fortvilt over meg. Jeg beklager virkelig. Men jeg har prøvd. Gjøre opp for alt. Men noen skjebner er staket ut for noen. Iallefall som det virker som. Livet bare raser forbi, uten at man får gjort noe med det.

 

 

.....

 

11 år er snart gått. Elleve år i kampen mot de daglige tankene. Men aldri en gang har du plukket opp telefonen, eller satt deg ned med meg, spurt hvordan jeg har det. Anorektisk matvane, bulimistisk adferd. Hvorfor tok ingen grep? Jeg var så ung, og så ikke unormaliteten i det hele. Alt ble svart. Og siden har det blitt sånn. Lyspunktene kom nå og da. Men jeg satt alltid allikevel på cella mi. Innelåst i egne tanker. Mitt eget personlige fengsel. Det er et helvette. Få meg ut. Nå.

 

.....

 

Dette er tabu å snakke om.




Jeg er elendig på blogging. Dels fordi jeg ikke har hatt tid, dels fordi vi mistet internett i en laaang stund, og dels fordi jeg glemmer av blogg.no.

Nå skal jeg rydde, for huset ser bombet ut! 

 

Og sånn btw: jeg driver å morpher over til å bli en alien. Hjelp! 




åh, jeg elsker mine tre små, søte nieser..

 

 



Lille My (Mie), siste tilskudd i familien. Hun er herlig!









Når vinden leker med treets grener
fryser jeg

når du synger hjertets sang
lengter jeg

når smilet sees
varmes jeg

når avskjedsstunden nærmer seg
minnes jeg

når nattens klem er gitt
gråter jeg

- Astrid




I dag tidlig klokken 06:18 kom lille Mie til verden, gratulerer så mye til foreldrene, Jahn Olav og Ann Kristin. Gleder meg så til å møte det lille nurket :)

Hun skal bli så bortskjemt av meg :D

 

 

Men nå må jeg fly videre, begynte i en ny jobb i går, og fikk en litt sen melding om jeg kunne jobbe fra 12 - 18 i dag :) Ha en fin lørdag!




Tankene. Savnet. Fortvilelsen. Jeg blir gal av min egen tilværelse. Vet hun at jeg savner henne? Tenker på henne? Vet hun at jeg var glad i henne? Svarene jeg aldri fikk. Og aldri kommer til å få. Tre måneder er gått. Et kvart år. Hvor blir tiden av? Savnet etter henne. Det er så altfor sterkt. 

Mennesker sier at tiden leger alle sår. Ikke alle sår. Ikke denne typen. Det er som et stort, blødende sår. Med en altfor bitende vondt infeksjon. Den vil ikke forsvinne. Vil ikke gro. Samme hvor lite jeg prøver å ikke tenke på det, så henger det over meg. Tærer på søven, tærer på tankene, tærer på hverdagen. Alt er svart, uten fremsikt. Det er som et hull, uten ende. Hvordan ser det ut på den andre siden?

Familiens ryggrad. Hun ble så raskt revet vekk. Jeg føler at jeg aldri rakk å si ordentlig adjø. Tankene - den gangen hun spurte hvorfor jeg gråt. Da jeg trodde alt håp var borte. Enda godt til jeg fikk litt ekstra tid. Jeg skulle bare ønske jeg hadde brukt de mer effektivt. Sagt de ordene jeg ville fortelle henne. Men alltid ble avbrutt. Hvorfor?

I tiden etter har jeg ofte drømt om henne. Hun spør stadig om hvorfor jeg gråter. Som om døden er verdens mest naturlige ting. Kjære deg, for meg er det ikke naturlig. Jeg frykter den. Den tok deg fra meg. Så altfor fort. Et hei ble så fort et farvel. Vet du alt hva som skjedde i slutten? Og tiden etter? Skjønner du hvorfor det skjer?

Jeg var et lykkelig barn. Uvitende om alt som hadde skjedd i fortiden. Men enda så sår sannheten kan være, er jeg glad til for at jeg vet hva som egentlig skjedde. Vite hvorfor det er de mot dem. De er som demoner for meg. Aldri vil jeg noen gang ha noe med de å gjøre. Ikke akkurat nå. Ikke for en unnskyldning kommer. Sannheten er hard, tilliten må gjenvinnes.

Jeg vet at  det kanskje ikke er ønskelig for noen familiemedlemmer å lese disse ordene. At det gjør det vanskeligere å komme over sorgen. Men jeg trenger å sørge. Jeg trenger å prate om sorgen. Smerten. Men samtidig er det vondt å prate om det. Derfor er det lettere å skrive. Bare la tankene fly. Jeg forventer ikke at noen skal lese dette. Jeg er ikke ute etter trøstende ord. Jeg er ute etter å tømme tre måneder med tanker.

 

"Jeg savner deg stille og alt du har gjort,
mens jeg pakker meg inn, og jeg pakker deg bort"
- Kjerstin Aune



Nå hører jeg på Debussy - Clair De Lune, etterfulgt av Beethoven - Für Elise (Jeg vet at jeg ikke er som 21-åringer flest, men jeg slapper virkelig av med klassisk musikk), og jeg føler at livet er helt herlig!
I tillegg har jeg fått klarsignal at vi blir allikevel ganske mange i kveld, og jeg tror nesten jeg må stikke på butikken for å kjøpe mer gele og engangstallerkner, -glass og -skjeer! I går så det mørkt ut, og jeg vurderte å avlyse hele bursdagen min (og derav mitt lille mørke blogginnlegg i går). Men i dag er vi plutselig 10-11 stk! Alt går seg til, bare man har den rette kjolen på!

 


Og som du ser på bildene, så gløder jeg faktisk i dag. For første gang på lenge, har jeg et bra selvbilde. Denne dagen skal markeres veldig!




Nå skal jeg bare finne frem leppestiften min (har mistet min dyrebare Chanel!), så er dagen så langt PERFEKT!




Endelig.. Våren og sommeren kommer bare nærmere og nærmere. Nesten litt herlig å våkne opp til strålende sol ute, og føle at du har svetta i søvne. Det betyr at temperaturen er på vei opp-opp-OPP!

 

Gleder meg sinnsykt til å gå ute i sola med disse ballerinaskoene. Herlige gudmoder, få vekk snøen!

 

Disse er fra Chicas som du får kjøpt hos DNA Shoes. Jeg kjøpte mine da jeg jobba for dem i noen dager. Greit å promotere butikkens sko.




..enkelte god morgen. hoooho! Jeg hadde aldri trodd jeg skulle sitte oppe til så sent! Det er ikke min stil altså.. Jeg er av den typen som aldri drar på nasch, fordi jeg er for trøtt rett og slett. Og i dag har jeg ikke drukket en gang.. Jeg har bare.. Hva har jeg gjort i dag egentlig? Sitti på facebook og gått ned etter posten?! Herregud, for et givende liv jeg har!

 

Uansett.. Jeg skal fortelle dere om mitt nye kamera i morgen. Jeg kom på nå at jeg enda ikke har gjort det. Stay tuned.

 


Her ser dere min forskjell med og uten sminke på. Ingen stor forskjell med andre ord.. Øverst er altså med, og om du klarer å legge sammen en og en, skjønner du resten av mattestykket.


Jeg elsker forresten (pysjamas)buksen min. Den er i høytliv, og kommer fra KappAhl. Har den også i en annen variant. 


God natt, søte lesere!




Eieren av bloggen lenakf kom med et spørsmål jeg regner med at det kommer til å komme flere av. Spørsmålet var som følgende: "er det naturlige krøller?"

 

JA!!!! Herreguuuuuud. Dere skulle sett bilde av meg som liten kid om dere syns det der var heftig. Jeg var nemlig krølltopp. Puddel, rett og slett! Skal prøve å få tak i et bilde av det. Men jeg har det ikke her på Lillehammer.

 



Dessverre mistet jeg krøllene mine i maaaaange år, husker ikke hvor mange år, men jeg overdriver ikke når jeg sier over et tiår! De forsvant i barnehagen (fikk tyggegummi ellernoe i håret), og kom ikke tilbake før i sånn 2008-2009.

 

Følgende bilde er fra 2004, og det begynner å komme frem aner til krøller igjen nederst. Her er det også naturlig om jeg ikke husker heeelt feil.






Husj, det snør så det laver ute. Og i følge telefonen min er det kaldt ute (den har temperaturmåler). Derfor er det viktig å kle seg godt, i mitt tilfelle - kle seg som en eskimo nærmest.



Jeg savner forresten mitt andre par med briller, og jeg fatter ikke hvor jeg har gjort av de. Sist jeg husker å ha sett de, var i senhøst på soverommet til Anders og meg. Men, der er de såklart ikke nå lenger.  Det er litt teit, for de er dyre designerbriller jeg kjøpte i Malta for litt over et år siden, og de har high tec-glass (for å motvirke refleksjon, slik som disse jeg har på bildet. De er nemlig "billigbriller").

Jeg trenger dem, ikke fordi jeg har svakt syn, men fordi jeg føler for å gjemme meg litt fra verden. Da er briller veldig greit å ha.




I dag har jeg nok en gang vært langthårmodell. Denne gangen ble det en bryllupsoppsetting, og resultatet ble smashing som alltid. Dessverre skulle frisøren min også klippe meg, hvilket endte med at hun tok ut hele oppsatsen, vasket og kuret håret mitt før saksa fikk en omgang. Resultatet ser du nedenfor.. Kun stussing og sidelugg. Jeg er fornøyd, jeg :)



Outfiten i dag kan du jo se litt av på bildet.. Dessverre har jeg klart å rote vekk USB-kabelen, så jeg får ikke tatt bilder med mobilen!

Uansett.. Dagens outfit består av:
Skjerf - Pieces (gave fra Vero Moda) // Bluse - Cubus // Bukse - Voice of Europe // Kjede - Bik Bok (synes ikke, men..)

Nå er straks min kjære samboer ferdig på skolen, og etter det skal vi vente år og dag på Andreas og Christina før turen går til Skeidar. Endelig skal jeg få tak i mine etterlengtede hyller! Er et så veldig tomrom over tven som gjør meg rett og slett gal!

Ellers har jeg sinnsykt lite å fortelle om per nå, derfor runder jeg av her før jeg begynner med smalltalk. Det er sjeldent en suksess ("åh, så du på elgen på tven i går eller? Den var brun og fin" øøøh..)

Love, katiehh




A woman's perfume tells more about her than her handwriting" - Christian Dior

Kontakt
Venneforespørsel


ARKIV

· Februar 2013 · Januar 2013 · Desember 2012 · November 2012 · Oktober 2012 · September 2012 · August 2012 · Juli 2012 · Juni 2012 · Mai 2012 · April 2012 · Mars 2012 · Februar 2012 · Januar 2012 · Desember 2011 · November 2011 · Oktober 2011 · September 2011 · August 2011 · Juli 2011 · Juni 2011 · Mai 2011 · April 2011 · Mars 2011 · Februar 2011 · Januar 2011 · Desember 2010 · November 2010 · Oktober 2010 · September 2010


KATEGORIER

· Beauty · Fashion · Gjør det selv - DIY · Hår · Innkjøp og outfits · Interiør · Malta09 · Miscellaneous · My everyday · Selges · Trening

LINKER

· Alle Tiders interiør · De gode ting i livet · Hvit romantikk · Krist.in · Ladybirds Nest · Lille Trines store verden · Linda-Mari · Marte · Miangelito · Pudder · Sara Strand · Sukkertøy for øyet · Svenngården · Villa von Krogh

hits